Kystfort/Coastal fort MKB 3/512 Lyngen (Spåkenes/Djupvik)

  Spåkenes kystfort (tysk betegnelse MKB 3./512 Lyngen) er et militært festningsanlegg i Nord-Norge. Kystfortet ble bygd av Nazi-Tysklands okkupasjonsstyrker i Norge under den andre verdenskrig. Det er lokalisert på Spåkenes-halvøya som strekker seg til midten av Lyngenfjorden. Det nærmeste tettstedet er Djupvik. Spåkenes kystfort er åpent for besøkende og har to merkede løyper som forteller historien om festningen ved hjelp av tegninger og fiktive fortellinger basert på situasjoner fra virkeligheten.
  Spåkenes coastalfort (German name MKB 3./512 Lyngen) is a military fortress in northern Norway. The coastal fort was built by Nazi Germany’s occupying forces in Norway during World War II. It is located on the Spåkenes peninsula which extends to the middle of the Lyngenfjord. The nearest town is Djupvik. The coastal fort of Spåkenes is open to visitors and has two marked trails that tell the story of the fortress using drawings and fictional stories based on situations from reality.

 

  Bakgrunn Ved utbruddet av andre verdenskrig ønsket den tyske marinen å etablere marinebaser i Europa for å beskytte flåten. Vest-Norge, med sine mange fjorder og en kystlinje på flere tusen kilometer, utgjorde en strategisk ideell lokalitet. Ved å invadere Norge kunne Nazi-Tyskland sikre en jevn tilførsel av jernmalm fra Sverige med utskiping i Narvik til sin rustningsindustri. På dette tidspunktet prioriterte imidlertid Adolf Hitler den militære fremrykking i Vest-Europa

 

  Background. At the outbreak of World War II, the German navy wanted to establish naval bases in Europe to protect the navy. Western Norway, with its many fjords and a coastline of several thousand kilometers, constituted a strategically ideal locality. By invading Norway, Nazi Germany was able to ensure a steady supply of iron ore from Sweden by shipping in Narvik to its armaments industry. At this time, however, Adolf Hitler prioritized the military advance in Western Europe.

  Situasjonen endret seg da Sovjetunionen begynte offensiven mot Finland den 30. november 1939. Ut fra informasjon i meldinger til den britiske marinen, som tyske styrker avlyttet og dekrypterte, ble Tyskland klar over at allierte styrker forberedte en operasjon i Norge under dekke av å gi støtte til Finland. I tillegg hevdet Vidkun Quisling, lederen for det norske fascistpartiet Nasjonal Samling, at norske myndigheter deltok i hemmelige forhandlinger med sikte på å gi britiske styrker adgang til militærleirer i Norge. Hitler tok sin endelige beslutning etter Altmark-hendelsen, hvor den britiske marinen bordet en tysk tanker i norske farvann for å frigi allierte sjømenn under transport som krigsfanger. Denne trefningen overbeviste Hitler om at Norge ikke ville klare å forbli nøytral. Følgelig iverksatte Nazi-Tyskland operasjon Weserübung, som medførte invasjon av Norge den 9. april 1940.

Ved å okkupere Norge oppnådde Tyskland å sikre kontroll over tilførselen av jernmalm fra Sverige og tilgang til en rekke marinebaser. Dette viste seg å være avgjørende da de allierte forsøkte å transportere militært materiell for å hjelpe den sovjetiske hæren under operasjon Barbarossa, tysklands angrep på Sovjetunionen.

Situasjonen endret seg da Sovjetunionen begynte offensiven mot Finland den 30. november 1939. Ut fra informasjon i meldinger til den britiske marinen, som tyske styrker avlyttet og dekrypterte, ble Tyskland klar over at allierte styrker forberedte en operasjon i Norge under dekke av å gi støtte til Finland. I tillegg hevdet Vidkun Quisling, lederen for det norske fascistpartiet Nasjonal Samling, at norske myndigheter deltok i hemmelige forhandlinger med sikte på å gi britiske styrker adgang til militærleirer i Norge.

The situation changed when the Soviet Union began its offensive against Finland on November 30, 1939. Based on information in messages to the British Navy, which German forces intercepted and decrypted, Germany became aware that Allied forces were preparing an operation in Norway under the guise of providing support. to Finland. In addition, Vidkun Quisling, leader of the Norwegian fascist party Nasjonal Samling, claimed that the Norwegian authorities participated in secret negotiations with a view to giving British forces access to military camps in Norway.

Hitler made his final decision after the Altmark incident, in which the British Navy boarded a German tanker in Norwegian waters to free Allied sailors during transport as prisoners of war. This clash convinced Hitler that Norway would not be able to remain neutral. Consequently, Nazi Germany launched Operation Weserübung, which led to the invasion of Norway on April 9, 1940.

By occupying Norway, Germany achieved control over the supply of iron ore from Sweden and access to a number of naval bases. This proved crucial as the Allies attempted to transport military equipment to assist the Soviet Army during Operation Barbarossa, Germany’s attack on the Soviet Union.

 

 Tyske styrker ankom Djupvik natten til 28. august 1940. Med ankomsten av mellom 2000 og 3000 menn fra disse styrkene, ble befolkningsantallet i tettstedet Djupvik mangedoblet. Denne veksten hadde en gjennomgripende virkning på hele bygda. Innledningsvis ble soldatene innkvartert i lokalbefolkningens hus. I tillegg til kystfortet, bygde tyskerne et sykehus for sine soldater og offiserer, men lokalbefolkningen kunne også tidvis få behandling.

De fleste soldatene som var stasjonert ved Spåkenes var unge tyskere overført fra Honningsvåg. Mange av dem fylte 18 år i løpet av tjenesten. I mange tilfeller var soldatene stasjonert på Spåkenes bare i seks måneder.

 

German forces arrived in Djupvik on the night of 28 August 1940. With the arrival of between 2,000 and 3,000 men from these forces, the population of the town of Djupvik multiplied. This growth had a pervasive effect on the whole village. Initially, the soldiers were accommodated in the locals’ houses. In addition to the coastal fort, the Germans built a hospital for their soldiers and officers, but the locals could also receive treatment from time to time.

Most of the soldiers stationed at Spåkenes were young Germans transferred from Honningsvåg. Many of them turned 18 during the service. In many cases, the soldiers were stationed at Spåkenes for only six months.

 

 MKB 3/512 Lyngen med fire 15 cm SKC/28, skuddvidde 23 000 meter. Dette batteriet ble satt opp på Spåkenes (Djupvik) første gang i februar 1941 med kanoner hentet fra Bolærne i Oslofjorden. Dette var fire 12 cm L/44 Nordenfeldt, som nordmennene hadde montert på Bolærne under l. verdenskrig. Kanonene var fra før århundreskiftet (1897). Tyskerne hadde meget store problemer med dette kanonmateriellet, og i mars 1942 sprakk den ene kanonlavetten under en skarpskyting, og kanonen ble totalt ødelagt. En ny kanon kom opp fra et batteri ved Egersund.Alle disse problemene første til at batteriet ble sanert i september 1942, etter at man hadde montert nye 15 cm SKC/28 kanoner i batteriet. Batteriet ble demontert i februar 1945 for forsendelse til Stavanger, der batteriet skulle settes opp på Elgerøy. Hæren var først ute og besatte dette stedet, ved at de i oktober 1940 satte opp et mobilt batteri her. Dette ble fjernet da 12 cm batteriet var ferdig.Neste territorialavsnitt hørte inn under 230. I.D. i Skoganvarre. I Hammerfest satt Seekommandant Hammerfest og Artilleriekommandeur Hammerfest, HKAR 971. De hadde 5 artillerigrupper under sin kommando. De hadde 5 artillerigrupper under sin kommando.

 

 MKB 3/512 Lyngen with four 15 cm SKC / 28, firing range 23,000 meters. This battery was set up on Spåkenes (Djupvik) for the first time in February 1941 with cannons taken from Bolærne in the Oslo Fjord. These were four 12 cm L / 44 Nordenfeldt, which the Norwegians had mounted on Bolærne during the First World War. The cannons were from before the turn of the century (1897). The Germans had very big problems with this cannon equipment, and in March 1942 one cannonball exploded during a sniper, and the cannon was completely destroyed. A new cannon came up from a battery at Egersund. All these problems first until the battery was decontaminated in September 1942, after new 15 cm SKC / 28 cannons had been installed in the battery. The battery was dismantled in February 1945 for shipment to Stavanger, where the battery was to be installed on Elgerøy. The army was the first to occupy this place, by setting up a mobile battery here in October 1940. This was removed when the 12 cm battery was finished.The next territorial section belonged under 230. I.D. in Skoganvarre. In Hammerfest sat Seekommandant Hammerfest and Artilleriekommandeur Hammerfest, HKAR 971. They had 5 artillery groups under their command. They had 5 artillery groups under their command.

 Festningen er bygd på Storbakken, det høyeste punktet på Spåkenes. Arbeidet med å bygge bunkerne der begynte i 1941. Bygningsarbeidet ble for det meste utført av russiske krigsfanger, men også tyske kriminelle ble sendt for å arbeide på bunkerne.

Mellom 200 og 300 norske arbeidere fra Olderdalen, Rotsund og Reisa deltok i arbeidet. De ble ofte satt til å frakte sandsekker som var sendt fra Skjervøy, fra kaia til byggeplassen.

Spåkenes kystfort består av fire bunkeranlegg, hvert bestående av en kanon, ammunisjonsbunker, løpegrav og infanteribunker. En av bunkerne ble utsatt for omfattende skade i en eksplosjon, som kan ha blitt utløst ved et uhell, etter at tyskerne hadde forlatt anlegget. En mulig årsak er brann i kruttmagasinet.

 

The fortress is built on Storbakken, the highest point on Spåkenes. Work on building the bunkers there began in 1941. The construction work was mostly carried out by Russian prisoners of war, but German criminals were also sent to work on the bunkers.

Between 200 and 300 Norwegian workers from Olderdalen, Rotsund and Reisa participated in the work. They were often set to carry sandbags sent from Skjervøy, from the quay to the construction site.

The coast fort of Spåkenes consists of four bunker facilities, each consisting of a cannon, ammunition bunker, trench and infantry bunker. One of the bunkers was subjected to extensive damage in an explosion, which may have been triggered by accident, after the Germans had left the plant. One possible cause is a fire in the powder magazine.

Fortet var utstyrt med en rekke kanoner med rekkevidde på opptil 23 km. Med denne rekkevidden var de i stand til å beskyte skip utenfor Lyngstuva, den ytterste spissen av Lyngenhalvøya. For å kunne overvåke store deler av omgivelsene var kommandobunkeren utstyrt med kraftige kikkerter. Fortet fikk aldri oppleve kamphandlinger.

 The fort was equipped with a number of cannons with a range of up to 23 km. With this range, they were able to protect ships off Lyngstuva, the outermost tip of the Lyngen Peninsula. In order to be able to monitor large parts of the surroundings, the command bunker was equipped with powerful binoculars. The fort was never allowed to experience fighting.

De fleste krigsfangene som ble holdt i fangeleiren, var russiske, jugoslaviske og polske.[3] Eldre soldater fikk ansvar for å føre tilsyn med leiren.

Veien til kirken gikk gjennom fangeleiren, så lokalbefolkningen fikk med egne øyne se hvilke forhold krigsfangene måtte leve under. Lokale beboere forsøkte av og til å hjelpe fangene ved å smugle mat til dem. Det ble bygd et torturkammer og en galge like ved leiren. Alt i alt ble 15 fanger henrettet, enten ved skyting eller henging.

 

The prison camp. Most of the prisoners of war held in the concentration camps were Russian, Yugoslav and Polish. Elderly soldiers were given responsibility for overseeing the camp.

The road to the church went through the prison camp, so the locals got to see with their own eyes the conditions under which the prisoners of war had to live. Local residents occasionally tried to help the prisoners by smuggling food to them. A torture chamber and a gallows were built near the camp. A total of 15 prisoners were executed, either by shooting or hanging.

Referanse: Wikipedia/Jan Egil Fjørtoft Tyske kystfort i Norge/Erik Hårberg