Krigshelten’s lokale beskyttere, – Karl (Kalle) Juliussen og Helge Marentius Hansen.

Det står et minnesmerke langs veien når du kjører forbi Klubbukt mot Brennvik i Kvalsund kommune. Hvorfor står det der og hvem har satt det opp?

Brødrene Karl (Kalle) Juliussen (1937 – 2013) og Helge Marentus Hansen (F. 1932) sørget for et minne om en krigshelt som ofret livet for at flyktninger fra Sørøya i Finnmark skulle overleve. Foto: NRK og Travel-Finnmark.

Libertyskipet SS Henry Bacon som gikk i konvoy langs norskekysten med proviant og utstyr til Nord Russland Foto: Ukjent.

Under siste verdenskrig gikk konvoier med mat og utstyr til Murmansk gjennom Barentshavet. Inne i Finnmarksfjordene lå tyske styrker med krigsmateriell klar til å angripe og senke skipene.
Det amerikansk registrerte Liberty skipet SS Henry Bacon mister kontakten med resten av konvoien i uvær. Skipet hadde 19 nordmenn fra Sørøya i Finnmark ombord. Det blir angrepet av 23 stykker av Luftwaffes tyske Junkers Ju 88. Fem fly ble felt i kampen. Alle finnmarkingene ble satt i den eneste redningsbåten og reddet. Skipet ble senket med mannskapet ombord. Noen måneder senere drev restene etter tyve år gamle Mason Kirby Burr i land ved Klubbukt i Kvalsund kommune. Han var et av mannskapene det ikke var plass til i livbåten og ble drept momentant av granatsplinter. I dag står dette beskjedne minnesmerke ute i Klubbukt i Kvalsund kommune. Et minne om en helt som omkom den 23. Februar 1945.
De som fant restene etter Mason Kirby Burr har ment at en helt som ofret livet for nordmenn på flukt ikke burde bli glemt. Derfor står et minnesmerke oppe på fjellet ovenfor stedet han ble skylt på land. Hvem satte det opp der? – og hvorfor?

 

Kvalsund sykehjem den 4. Oktober 2017.

Det er stille på stua. Fire av innbyggerne sitter rundt bordet og koser seg med formiddagskaffe mens de småprater og diskuterer alt som opptar dem.

En av pleierne kommer trillende med en rullestol og plasserer passasjeren ved kaffebordet sammen med de andre fire. Mannen i rullestolen  er litt ukonsentrert og småhoster litt. Kolsen plager han. Papirlommetørkelet er puttet i brystlomma på den nyvaskede skjorta. Pusten er ikke helt som i gamledager, men humør og pågangsmot er det ingen ting i veien med.

Intervjueren som sitter og venter gir seg til kjenne og forteller at han ser etter Helge M. Hansen.

En av innbyggerne peker på den nyankomne med tommelfingeren.

–        Han her heter Helge Hansen!

 

Helge bor på tomannsrom og vi går dit.  

En pleier rydder raskt plass i en stol til intervjueren. Helge Marentius er trygt plassert i rullestolen. Han er spent og klar som bare en femogåttiåring kan være.  Munnen blir tørket nok en gang og lommetørkle havner tilbake i brystlomma.

Han puster litt ekstra. Tenker seg litt om før han kommer i gang.

Du vet jo de folka (flyktningene) fra Sørøya som ble berga fra båten var vi jo litt i slekt med. Det var farslekta til halvbroren min. Så derfra fikk vi historien. De fortalte om kampene der skytterne på båten hadde kamp mot alle flyene og hvordan flyktningene klarte å komme seg av gårde i livbåten mens flere av besetningen måtte bli igjen om bord. Det var jo bare èn livbåt igjen. De gikk jo ned med skipet, – kapteinen også.

Han sto på brua og vinket til passasjerene i livbåten da SS Henry Bacon gikk ned.

Vi kom jo i kontakt, da og ble enige om å forsøke å ta vare på den der historien for ettertiden.

 

 

 

 

 

Gjenlevende Helge Marentius ved minnesteinen han lagde sammen med halvbroren Kalle.

Vi bestemte oss for å lage en minnestein.

Jeg husker jo at vi kom i kontakt med norsk- og amerikansk militære i etterkant. De etterforsket dette. De ville jo vite hva som var skjedd. Siden skipet ble senket nede på Lofoten så drev levningene hit opp til Nord-Norge.  Det er jo lange avstander. Hvordan kunne det skje?  Så etter evakueringa begynte vi å interessere oss for saken. Det var jeg og yngste bror min, Kalle.  Siden det ikke var noen andre som interesserte seg for dette tenkte vi å gjøre noe med det.

Kalle er død nå. Han døde for et par år siden. Så man er jo alene igjen med det her. Det var jo litt arbeid å finne fram til alt. Det var jo litt hodebry, men hva gjør man ikke for å holde sånne minner ved like.  Så har jeg jo dattera våres som er interessert i alt historisk, – Ho Wivi. Så ho har jo stadig minna på den her historien for at en skal holde den i minne.

Så ble vi enige, – jeg og bror min at vi skulle lage en minnestein. For den skulle bli stående etter våres daga og folk kan bli interessert i ”Ka det her er for not”? Så kan de følge historien og holde den vedlike. Så laga vi en sånn minnestein.

Vi i støpte steinen med spesialsement så den skulle holde. Men vi ble ikke helt ferdig. Planen min var at det skulle være en detalj på toppen av steinen som skulle forestille akterdelen av et skip som stakk opp mens skipet sank. Men det ble så travelt på slutten at vi ikke rakk å få det til.

 

Helge Marentus på sin 80 årsdag Foto: Privat

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Yngste broren Karl (Kalle) Juliussen (1937 -2013) Foto: NRK.

 

 

Min stefar Henrik Juliussen fant soldaten.

Det var stefaren min som fant han. Han het Henrik Juliussen. Han var sånn ”mirakelmann”. Vi hadde jo gått der mange ganger langs fjære for å leite materialer. Vi skulle jo bygge opp igjen etter at vi kom opp ifra evakueringa til Tromsø. Vi hadde ikke ”sedd nokka”. Så kom han opp samme dagen som vi hadde gått der. Der så han i fjæra at det lå ”nokka svært”. Kanskje hundre meter borte. Så han tenkte at han skulle gå nærmere for å se hva det var. Etter hvert som han kom nærmere ble det mindre og mindre. Da han kom helt borttil så han at det var nesten ingen ting. Bare levninger. Noen beinrester.

Han hadde en slags tiltrekningskraft eller han så ting som andre ikke så. Det var som om noen sa at han skulle gå dit. Henrik hadde spesielle evner. Han hadde vært i første verdenskrig. Da hadde han vært grensevakt mellom Norge, Finland og Russland. Han hadde lært litt av hvert så han visste at om personen var marinemann, – militærmann så da skulle han ha et merke rundt halsen. Det fant han da han begynte å undersøke. Da så han jo at dette ikke var noen tysker, men amerikaner.

Han følte vel at her var det en alliert soldat som var truffet så her hadde han en liten plikt av takknemlighet. Han hadde jo funnet flere tyske marinesoldater i fjæra som drev i land, men de hadde han bare hevet i havet igjen. Det var livsfarlig å ta tyske soldater på land.

Tyskerne begynte med en gang å etterforske. Hadde de våpen? De var vel redd for at norske folk tok våpen.

 

 

 

Henrik Juliussen fant restene etter den amerikanske soldaten i fjæra rett nord for Klubbukt, Kvalsund kommune. Han hadde spesielle evner. Han så noe stort som lå i sjøkanten og fikk for seg at han måtte gå og se hva det var. Etterhvert som han kom nærmere ble det mindre og mindre. Foto: Privat

Jeg var vel en tolv – tretten – fjorten år, men jeg husker alt, – alt!  Jeg vokste opp i Klubbukt og stedet der soldaten ble funnet var like ved, – kanskje en kilometer derfra. Antagelig er det slik akkurat der at en av de siste strømkveilen slutter og alt driver på land. Flere fiskere som har forlist har også drevet på land der.

Vi var huleboere under evakueringa rett på utsiden av funnstedet. Vi stakk av og bodde i en hule kanskje en fem, – seks kilometer derifra. Men ble tatt til fange av tyskerne og sendt til Tromsø.

De unge tyske soldatene var bevæpnet med maskinpistoler, men de ga beskjed om at de hadde ikke tenkt å skyte.

De også ville gjerne overleve krigen og møte familien i live. Det har vel dere også i tankene, sa en av de tyske soldatene

De var jo slitne da de kom, men jeg husker det godt. De hadde jo gått langt så vi tok de inn og ga dem kaffe og mat.

Vi ble evakuert til Tromsø der vi ble værende omtrent fram til St. Hans. Så kom vi hjem til restene som ikke var brent opp. Vi gikk langs sjøen og plukket materialer som kom drivende i det samme området hvor soldaten drev i land. Da Henrik kom noen dager etter oss gikk han i det samme området der vi ikke hadde funnet noe.

Soldaten hadde drevet i vann fra slutten av februar og ble funnet rett over St. Hans.

Faren til soldaten ville komme dit, men ble syk og døde. Han hadde lyst til å komme oppover fra Amerika til Nord-Norge for å ”se ka virkeligheten è”. Han hadde også flydd. Han var en marineoffiser.

 

Den dagen vi satte opp steinen så samlet det ca 30 personer der ute og det var jo fint vi kunne samles. Den eneste formen for kultur vi har er jo å ta vare på de gamle minnene. Det vil si å føre historien fra mann til mann etter hvert som tida går. Hvis ingen bringer det videre så detter det ut og forsvinner. Så jeg er glad vi fikk det til. Nå får jo andre ta vare på det.

Minnesteinen ble forøvrig åpnet 1.sept 2005 – ved 60 års markeringen av krigen.

Copyright: Travel-Finnmark

Back to start

 

 

 

 

Her kan du lese mer om Mason Kirby Burr som omkom i februar 1945 for å redde flyktninger fra Sørøya.

Kvalsund – Mason Burr. Helten på SS Henry Bacon. The hero of SS Henry Bacon